Det kan virke som det er sommer. Det kan virke som global oppvarming er ekte. Jeg bryr meg litt for lite, trekker på skuldrene, og lar solstrålene kile meg på nesa i stedet. Går i vannkanten og plukker skjell. Lyden, lukten, følelsen av havet er helende. Vann har en dyp feminin energi, og jeg lar den omfavne meg. Pust inn, pust ut, i takt med bølgene. Tenk hvis alle satt ved havet litt mer, scrollet litt mindre på instagram. Da tror jeg verden ville vært (hvertfall litt) et bedre sted.
Vi har ting vi bærer og drar etter oss. Alle mennesker har det. Problemer, mangler, mønster, depresjoner, mørke, sorg. Men vi har også et valg: å låse oss nede i mørket, eller åpne opp til lyset og livet. Det valget har vi alltid. Og i nye åpninger finner vi friske muligheter som vi aldri kunne drømt om, dersom vi forble i mørket.
Lyset treffer meg, og jeg tar i mot.
No comments:
Post a Comment