(Dette innlegget ble originalt publisert 17.12.18. på bloggen ikyoga.blogg.no)
Hei igjen. På Tirsdag tok jeg bussen hjem, og jeg befinner meg nå på Sunnmøre der jeg vil være over nyttår. De fleste av praksisene mine har dermed tatt plass på gulvet hjemme hos kjæresten min. Men bildene i dette innlegget er fra en egenpraksis jeg gjorde på Puro Yoga sist Lørdag. Uansett, her er min oppsummering av praksisen i uka som gikk.
Antall dager med praksis: 5/7
Morgen/kveld: 3 morgen, 2 kveld
Form: Jeg er i god form. Kjenner at jeg virkelig får slappet av når jeg er hjemme. Sover, hviler mye, og stresser mindre.
Månedag/Lørdag: Ingen månedag denne uken. Men jeg tok likevel fri på Mandag, fordi jeg skulle på jobb i barnehagen og ikke orka å stå opp klokka 0430.Lørdag tok jeg også fri.
Motivasjon og energi: Ha ha.... ha. Altså her går det så dårlig. Går gjennom en skikkelig treig yogaperiode. Hver praksis kjennes så stiv. Jeg får ikke opp varmen, og kroppen kjennes låst fysisk og psykisk. Tankene er heelt på bærtur. I hver praksis er jeg sååå irritert for at jeg må gjøre alle disse øvelsene! Typ fra første solhilsen til langt ut i øvelsene. Føler meg skikkelig sur og forbanna. Tenker på en million andre ting jeg heller vil gjøre. Generell følelse av å ville løpe vekk. Og vondt, vondt, vondt. Mest i sinnet, men også litt i kroppen. Jeg tror motstand er ordet jeg leter etter:). Kjenner på masse motstand.
Dette går bra: Jeg liker at jeg tester disiplinen i slike 'dårlige' perioder, og at jeg tar det på strak arm. Selv om jeg ikke har lyst, så møter jeg opp på matta og gjør praksisen likevel. For meg betyr dette ekstra mye, siden jeg har skulka og gitt opp mye i livet. Disiplinen i ashtanga yoga er utrolig lærerik, og et viktig verktøy for meg.
Dette er vanskelig: Nettopp det å orke å møte opp. Det eeer så fristende å falle for "men jeg kan jo bare...". Men man kan ikke falle for fristelsen. Man må fortsette å møte opp, i gode og onde dager. Grave opp hverdagen med spett. Viktig!
Ellers så er karandavasana naturligvis fortsatt vanskelig. Jeg synes også det er utfordrende å vite om jeg skal praktisere primary+andreserien, eller bare andreserien? Hvis jeg tar begge, varer praksisen i to timer, og blir litt for mye. Hvis jeg kutter og gjør andreserien opp til karandavasana, så varer praksisen i litt over en time. Men da blir liksom ikke kroppen ordentlig varm til bakoverbøyningene, og de dype foroverfoldene.
Refleksjoner:
Smerte i yogapraksisen. Et omdiskutert tema. I de fleste yogatimer kommer du til å høre: "hvis det gjør vondt, ikke gjør det. Yoga handler aldri om å gjøre kroppen vondt". I følge yogafilosofien stemmer dette også. Den første av yamas (de yogiske 'levereglene') heter for ahimsa. Ahimsa betyr 'ikke vold', og betyr nettopp det, å aldri skade seg selv eller andre.
Slik kan vi dra ahimsa inn i yogapraksisen. På matta: ikke skade kroppen gjennom å gjøre ting den ikke er klar for. I livet: ikke skade seg selv eller andre gjennom tanker, ord og handlinger. Det er alltid viktig og ønskelig å unngå skade. Skader er vonde, upraktiske, hindrende og kan i verste fall være langvarige og vanskelige å helbrede. Derfor er det viktig å kjenne og respektere sine egne grenser, og å ha erfarne yogalærere som gjør det samme.
Når det er sagt, så er det forskjell på smerte og skade. Om du skader deg, så har du presset kroppen langt over sine grenser. Du har ignorert faresignalene. Du har stengt av, og sluttet å lytte. Jeg opplever jevnlig små og store smerter i min yogapraksis, uten at jeg skader meg. I min personlige praksis har jeg erfart at smerte er:
- Uungåelig, forbigående.
- En naturlig del av yogapraksisen.
- Et varselsignal. En invitasjon til å lytte. Kropp, sinn og/eller sjel prøver å fortelle meg å være oppmerksom på noe.
- Første steg mot en større endring. Alt som forandrer seg kjennes vondt i begynnelsen.
- Et verktøy for å forstå andre sin smerte bedre. Et verktøy for å bli mer empatisk, kjærlighetsfull og gi rom til det som gjør vondt.
I min erfaring er hele følelsesspekteret som et kompass. Et måleinstrument som viser veien gjennom livet. Noen følelser er vondere og vanskeligere enn andre, som for eksempel smerte. Jeg vil jo heller kjenne glede enn smerte. Men i min erfaring er det helt vesentlig å være ubetinget til stede med alle følelser. Det betyr ikke at jeg alltid får det til, haha. Det betyr heller ikke at jeg har rett til å gi utløp for vonde følelser på en destruktiv måte, som skader meg selv og andre (igjen: ahimsa). Men det betyr at jeg tillater følelsene å være akkurat slik de er. Samtidig som jeg fungerer som et godt menneske på utsiden, så har jeg rom på innsiden til å la meg selv føle. Slik ser jeg på smerte også. Som alle andre følelser, er det en invitasjon til å være til stede og lære mer om meg selv.
Et eksempel på dette. Her snakker Kino MacGregor om smerte i yogapraksisen. Hun får spørsmål fra en elev som sier: "når jeg sitter i lotusposisjon, har jeg så vondt i knærne og ryggen. Hva skal jeg gjøre?"
Smerte i yogapraksisen. Et omdiskutert tema. I de fleste yogatimer kommer du til å høre: "hvis det gjør vondt, ikke gjør det. Yoga handler aldri om å gjøre kroppen vondt". I følge yogafilosofien stemmer dette også. Den første av yamas (de yogiske 'levereglene') heter for ahimsa. Ahimsa betyr 'ikke vold', og betyr nettopp det, å aldri skade seg selv eller andre.
Slik kan vi dra ahimsa inn i yogapraksisen. På matta: ikke skade kroppen gjennom å gjøre ting den ikke er klar for. I livet: ikke skade seg selv eller andre gjennom tanker, ord og handlinger. Det er alltid viktig og ønskelig å unngå skade. Skader er vonde, upraktiske, hindrende og kan i verste fall være langvarige og vanskelige å helbrede. Derfor er det viktig å kjenne og respektere sine egne grenser, og å ha erfarne yogalærere som gjør det samme.
Når det er sagt, så er det forskjell på smerte og skade. Om du skader deg, så har du presset kroppen langt over sine grenser. Du har ignorert faresignalene. Du har stengt av, og sluttet å lytte. Jeg opplever jevnlig små og store smerter i min yogapraksis, uten at jeg skader meg. I min personlige praksis har jeg erfart at smerte er:
- Uungåelig, forbigående.
- En naturlig del av yogapraksisen.
- Et varselsignal. En invitasjon til å lytte. Kropp, sinn og/eller sjel prøver å fortelle meg å være oppmerksom på noe.
- Første steg mot en større endring. Alt som forandrer seg kjennes vondt i begynnelsen.
- Et verktøy for å forstå andre sin smerte bedre. Et verktøy for å bli mer empatisk, kjærlighetsfull og gi rom til det som gjør vondt.
I min erfaring er hele følelsesspekteret som et kompass. Et måleinstrument som viser veien gjennom livet. Noen følelser er vondere og vanskeligere enn andre, som for eksempel smerte. Jeg vil jo heller kjenne glede enn smerte. Men i min erfaring er det helt vesentlig å være ubetinget til stede med alle følelser. Det betyr ikke at jeg alltid får det til, haha. Det betyr heller ikke at jeg har rett til å gi utløp for vonde følelser på en destruktiv måte, som skader meg selv og andre (igjen: ahimsa). Men det betyr at jeg tillater følelsene å være akkurat slik de er. Samtidig som jeg fungerer som et godt menneske på utsiden, så har jeg rom på innsiden til å la meg selv føle. Slik ser jeg på smerte også. Som alle andre følelser, er det en invitasjon til å være til stede og lære mer om meg selv.
Et eksempel på dette. Her snakker Kino MacGregor om smerte i yogapraksisen. Hun får spørsmål fra en elev som sier: "når jeg sitter i lotusposisjon, har jeg så vondt i knærne og ryggen. Hva skal jeg gjøre?"
Og hun svarer at det er dette som er arbeidet. Å la seg selv føle. Det gode, det dårlige, og alt i mellom. Å tåle smerten, uten å presse, ønske å endre eller distrahere seg selv. Å være ubetinget til stede med det som er i øyeblikket.
Karandavasana update: Jeg fortsetter å lande i Karandavasana. Til min egen glede og overraskelse. Denne øvelsen har vært som et kroppslig algebrastykke helt siden jeg fikk den i sommer. Men jeg har øvd og øvd, og nå begynner den å løse seg. Tenk om jeg hadde øvd like mye på vanlig algebra, da kunne jeg nådd langt i livet, lol! Mot slutten av denne videoen ser du min karandavasana:
Dette vil jeg fokusere på videre: Lytte til det som foregår på innsiden med oppmerksomhet og kjærlighet. Tørre å være enda mer tilstede med vonde følelser.
No comments:
Post a Comment