Blåtinden

I dag tok jeg turen opp til Blåtinden. Stien ligger like bak huset vårt. Rett opp, en og en halv time, så er jeg der. På veien går jeg forbi trær, bekker, steiner, gress, blomster. Det er nydelig å gå i fjellet på denne tiden av året, alt vokser og gror. Til slutt kommer jeg over tregrensa, og da er det fjell og hav så langt øyet kan se.

 Det er rart å tenke på hvor lite jeg likte å gå på fjellet som liten jente. Jeg hatet det, for å si det rett ut, haha. Jeg var ikke noe naturmenneske. Jeg ville til storbyen, ha på meg luksusklær og gjøre kule ting som jeg hadde sett på tv. Nå som jeg er litt eldre, setter jeg mye mer pris på turgåing og naturen. Den største naturentusiasten blir jeg nok aldri, og jeg er ikke den som går fortest, lengst eller mest rått. Men jeg setter stor pris på den sinnsroen det gir å være ute i naturen. Det klarner opp i kropp og sinn, og gir en skikkelig følelse av "aaaah". Å være i nærheten av naturen tror jeg er en forutsetning for et godt liv. Det trenger ikke nødvendigvis å være lange fjellturer heller. Å være i naturen kan også være å dyrke planter, gå korte turer, sitte på balkongen, plukke blomster, svømme i havet, eller noe helt annet.

På toppen av Blåtinden. Det er noe skikkelig fint med fjelltur, for du ser resultatet så tydelig. Steg for steg, og så er du på toppen. Målet er så håndfast, og det er skikkelig motiverende. En inspirasjon for resten av livet.