Føler meg ikke halvparten så glad som på bildet. Men det er lov å late som. Føler meg mest forvirra. Føler at livet henger i mange løse tråder, og slik har det vært en stund egentlig. Vil knytte ting sammen, men så rakner det litt igjen. Og sånn går det, liksom evig fram og tilbake.
Er fattig. Lurer på hvor kronene skal komme fra og hvor endene skal møtes. Er uorganisert som vanlig. Sniker på trikken. Scatterbrain. Ser etter mennene i de gule vestene, med kort rundt halsen. Kommer de på, så smetter jeg av trikken. Går til neste stopp, repeat. Spiller masse tetris. Det gjør meg bare enda mer forvirra og tåkete. Tenker "faen, nå gidder jeg ikke spille mer tetris". Og så spiller jeg enda mer tetris. Bra.
I dag leverte jeg inn den oppgaven jeg skulle levert for en måned siden. Bra 2. Skammer meg litt. Når slikt skjer føler jeg meg som den lille jenta jeg var på videregående. Som skulka, satt i kjempestor boblejakke midt i mai, og bare ville synke i jorda. Det er ingen god følelse. Og jeg tenker at jeg skylder meg selv å prøve litt hardere, for å være ærlig.
Men alt i alt så går det mot lysere tider. Og det er bra, det er skjønt, det trengs. Sola smelter det kalde vekk. Og jeg tenker at jaja, kanskje er det ikke så ille likevel. I det minste klarer jeg nå å takle den jeg er. Og en dag skal jeg like den jeg ser i speglet. Og ha råd til å gå på museum og kjøpe nye kjoler. Og være glad.
Det går bra. Selv for en lurifaks som meg. Det ordner seg.
No comments:
Post a Comment