Processing

Jeg går gjennom... Et eller annet. Feeling some type of way. Det er en prosess som skjer nå. Og den føles tung. Det er lag på lag med greier. Følelser, tanker, minner. Det er vanskelig å sette ord på det fysisk og håndfast. Det er mer som en indre opplevelse av noe som forandrer seg. Transformasjon.

Jeg kjenner det i yogaasana praksisen min. Jeg leste et sitat om andreserien i ashtanga yoga, som var spot on: "It fires up the sympathetic nervous system with the goal of creating stress on the nerves in a safe space to learn to cope with it in a non-stressfull space.". Altså, aaakkurat sånn har det føltes ut. Spesielt Tittibhasana til nakrasana føles nervevrengende. Det føles akkurat ut som du med vilje skaper ekstremt stress for å lære å takle det innenfor den trygge rammen av din egen kropp. Det er ekstremt fascinerende. Og en somatisk opplevelse som du nesten blir høy av.

Og så blir man lav igjen. Energetisk kjennes det ut som jeg sorterer gjennom en hel masse. Brenner gjennom, liksom. En skjærende følelse. Tyngden av det hele krever å bli tatt på alvor. Det er ting fra flere år tilbake som plutselig banker på døra igjen. Vil konfrontere, vil se meg i ansiktet, vil ha svar, vil ha forløsning. Shit.

Det er en tosomhet oppi det hele. På den ene siden føler jeg meg ekstremt deppa, tung, lost. Men på den andre siden opplever jeg en enorm ubetinget elskende støtte i meg selv. At jeg er ok med å ha det vanskelig. For meg er det revolusjonerende. Å ha det jævlig, og samtidig føle en alt tilstedeværende aksept for akkurat hvordan jeg har det.

Det kjennes virkelig ut som å bli holdt med kjærlighet og aksept. At hele meg er ok, ikke bare de 'vellykkede' og bra bitene. Men hele meg. Dritten, smerten, det vanskelige, det er også elsket.
Og når jeg er her, da lar jeg bare prosessen utfolde seg. Ja, jeg er bare i live og tar i mot, holder, er til stede med endring. Da er du ikke lenger knust av det som river i deg, du er fri.