Verdens tristeste mann

Akkurat nå jobber vi med The Great Gatsby i engelskklassen. 

Bildene over viser Gatsby som husker første gang han møtte Daisy. Jeg synes det er så vondt å se hvordan Gatsby klamrer seg til fortiden, og hvor forelsket han er i ideen av den han ønsker at Daisy skal være. Det er en sånn destruktiv kjærlighet.

Det er også forunderlig å tenke på at dersom jeg var 13 år da jeg leste The Great Gatsby, så hadde jeg sikkert syns det var kjemperomantisk. Men når jeg leser det nå syns jeg bare det er trist. Det er rart hvordan synet på hva som er kjærlighet forandrer seg.

Det viktigste jeg fikk ut av fortellingen om The Great Gatsby er at man må gi slipp på fortiden. For dersom man lever i drømmer kan man gå glipp av det livet man lever her og nå.

Jeg syns Jay Gatsby minner meg veldig om et dikt jeg pleide å lese da jeg var liten. Jeg husker at diktet av og til fikk meg til å gråte fordi det var så trist. Den samme triste følelsen fikk jeg av Jay Gatsby sin historie:

"Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitteliten øy.

Når små og store båter
går dampene forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene på
på en bitte liten øy.

Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug av wienerbrød.
Og nå bor ingen baker
på en bitte liten øy."
- Inger Hagerup