Hvordan har jeg det egentlig?

Jeg sitter her igjen og tenker på de jentene som var eldre enn oss på ballett da vi var små. Jeg husker at jeg så på dem og tenkte "en dag skal jeg bli like fin, like flink, like bra som dem". Det var liksom aldri noen tvil om det. Det var slik jeg skulle bli en dag, helt sikkert, og som jeg gledet meg til det!

Jeg innser at den lille jenta jeg var, ville blitt skuffet over å se den jeg er nå. Hun ville spurt "hvor er resten? er dette alt?".

Det føles ikke som jeg gjør noe riktig. Ikke en eneste ting. Hver eneste dag føles ut som å dunke hodet i veggen.

Jeg prøver alt for hardt og jeg prøver ikke i det hele tatt. 

Balanse, det er det jeg ønsker.

Men det er så vanskelig når alt bare er kaos.

Jeg gleder meg aldri til å stå opp. Jeg gjør det dårlig på skolen, jeg gjør det dårlig på jobb, jeg gjør det dårlig sosialt. Alt jeg gjør, det gjør jeg fordi jeg må, og jeg gleder meg aldri til noe.

Man må leve livet. Men hvor i alle dager skal jeg begynne?